Et stykke av Kåre J. Smith, hentet fra brunstad.org

Ingen behøver å synde!

«Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe.» (Jakob 1, 2-4)

Fristelsen er ikke synd, men den er en prøve på min tro og om jeg står for mennesker eller for Guds åsyn – en prøve på om jeg frykter Gud.

«Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» (1.Joh.1, 8). Å ha synd betyr at vi har lyster og begjæringer, men ved troskap i fristelsens stund kan jeg gjøre ham til intet som har dødens velde. Derfor kan jeg glede meg veldig når jeg kommer i fristelser.

«Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen. Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.» (Jak 1, 12-15).

Man må stå sin prøve og hengi det man fristes til i Kristi død. Bærer man på anklage, påvirkes ens ånd, og da kan man ikke være levende for Gud. Er man levende for Gud, vil man jo elske sin bror og ikke anklage ham! De som tar i mot formaningene i Bibelen er levende for Gud. Samme hvor vrang en annen person synes å være, kan han ikke putte synd som vrede, utålmodighet, hissighet og så videre inn i en annen person. Det er altså aldri den andre som har skylden – det er synden i eget kjød som blir vekket ved det som skjer. Begynner man da å bebreide den andre i sine tanker, har en falt i synd og ikke stått fristelsen i mot.

Selv om jeg har synd, er det ikke meningen at jeg skal falle i synd. Fristelsen blir en prøve på min tro. Dette er et veldig spennende liv. Selv om jeg har synd i mitt kjød, behøver jeg altså ikke å synde!

«Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.» (Heb.2, 14). Døden kommer som den store skuffelsen for mange mennesker fordi den gjør ende på alle menneskenes planer. Det er et evig liv å vinne ved å stå fast i fristelsen. Jesus kom for å utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid.

«For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av. Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder. For ved at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» (Heb.2, 16-18). Han måtte bli sine brødre lik! Er det ikke enkelt? Når vi lider i kjødet, blir også vi ferdige med synden. Jesu ånd ble aldri besmittet av synden i kjødet. For en yppersteprest vi har!

Kåre J. Smith

Utrag av en artikkel til Skjulte Skatter

© Skjulte Skatters Forlag, Norway

Et stykke til Skjulte Skatter av Elias Aslaksen, hentet fra brunstad.org

Ære av Gud – ære av mennesker

Å ære dem som æres bør, er bibelsk, men å søke ære av mennesker, det er ubibelsk.

Å ære dem som æres bør, er bibelsk, ja til og med å ære alle! For selv om noen er temmelig dårlige, finnes det nok allikevel ett eller annet som er ære verd. Men å søke ære av mennesker, det er ubibelsk, og så er det 100 % dumt, for denne ære gjelder ikke for Gud. Men på hin dag «skal enhver få sin ros av Gud» (1. Kor 4, 5) Og det blir overhodet ikke spørsmål om hva andre syns om vedkommende.

Bare det å ha noen som helst interesse av hva andre mennesker syns og mener om meg, er utslag av æresyke, og er fullstendig dumhet og galskap, fordi det eneste som betyr noe er hva Gud syns om meg. Hva menneskene syns kan verken gi meg sann ære eller ta noe sann ære fra meg.

Det er ikke for å tekkes mennesker vi lever, men for å være til behag for Gud! Han bør vi legge vinn på å tekkes! Det er ham vi bør ta hensyn til!

Jesus ble vanæret av mennesker, men var velbehagelig i Guds øyne. Dette er fotsporene! Vi er kalt og utvalgt til å vanæres!

«La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» (Heb 13, 13) Les 1. Korinterne 4, 9-13, og deretter vers 16!

Elias Aslaksen

Skjulte Skatter, januar 1962

© Skjulte Skatters Forlag, Norway

Et stykke av Kåre J. Smith, hentet fra brunstad.org

Å arbeide målbevisst for en sunn livsutvikling

«Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys, I som fordum ikke var et folk, men nå er Guds folk, I som ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.» 1. Pet 2, 9–10.

«Så er I da ikke lenger fremmede og utlendinger, men I er de helliges medborgere og Guds husfolk, I som er bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnestenen er Kristus Jesus selv, i hvem hver bygning føyes sammen og vokser til et hellig tempel i Herren, i hvem også I bygges opp med de andre til en Guds bolig i Ånden.» Ef 2, 19–22

Vi skjønner at det verk Gud ønsker å gjøre i oss er langt mer enn det mennesker i alminnelighet tenker på. For de fleste såkalte troende er tanken på en slik frelse helt fremmed. Det er som vakre bilder – ja, som uoppnåelige glansbilder. At vi som mennesker i kjød og blod skal bli frelst og helliggjort slik at vi får del i en slik dannelse, ligger i den tro som en gang er overgitt de hellige. Skriftens ord i det nye testamentet taler ustanselig om en slik utvikling og vekst etter at man er blitt forlikt med Kristus og fått sine synder tilgitt. «For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så skal vi så meget mere bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt.» Rom 5, 10.

Dette viser at vi også skal frelses fra de synder vi har fått tilgivelse for. En gjennomgripende frelse er beredt oss. Jesus selv ber for oss at det skal lykkes, ja, at han fullkomment skal frelse dem som kommer til Gud ved ham. Hebr. 7, 25. «Gled eder i Herren alltid! Atter vil jeg si: Gled eder! Eders saktmodighet bli vitterlig for alle mennesker! Herren er nær.» Fil. 4, 4–5. Den personlige frelse vi får del i skal selvfølgelig også åpenbares i våre livsforhold, i våre hjem og i vårt menighetsliv. Barn og ungdom som vokser opp fortjener å oppleve dette i sine aller nærmeste omgivelser – sammen med foreldre og søsken i hjemmet og sammen med andre troende barn, ungdom og voksne i sin hjemmemenighet. Når tiden går, bør også de kunne si med Johannes: «Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi skuet og våre hender følte på – om livets Ord – og livet ble åpenbaret, og vi har sett det og vitner og forkynner eder livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss.» 1. Joh. 1, 1–2.

Dessverre er manges hverdag langt borte fra slike livsopplevelser. De har kanskje hørt, og fått sitert, mange Guds ord fra sin barndom av. Men hvis de ikke har fått oppleve salvelsen, velsignelsen og kraften i livets ord gjennom de som lærte dem, så har de heller ikke fått den åndelige arv de som barn bør få med seg på sin livsvandring. Jesus sier selv at han var salvet til å forkynne evangeliet, og at Gud hadde sendt ham for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri og for å forkynne et nådens år fra Herren. Luk. 4, 18-19. Slik vil også virkningen være av salvede brødres og søstres tjeneste. Den er fri fra lovisk trykk og fordømmelse, fri fra religiøs overfladiskhet og fri fra verdslig visdom. Her trenges frykts ånd, slik også Paulus ved flere anledninger åpenbarer at han hadde det i sitt hjerte. Og be «også for meg, at det må gis meg ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet, for hvis skyld jeg er sendebud i lenker, at jeg må tale med frimodighet derom, således som jeg bør tale.» Ef. 6, 19–20. Det er en slik uforfalsket åndelig føde som det også i dag er et veldig behov for i hvert hjem og i hver menighet. Det må en kraftig renselse til for at all annen tale og lære der en søker sitt eget, kan utryddes. Først da blir det sunnhet og liv og den rette grobunn for Kristi liv og herlighet.

I alt arbeide ved skrift og tale må en ha det som mål å gi en veiledning til de mennesker som kjenner nød og trang etter å utvikles til et dypere liv i Kristus, slik at det både i hjem og menighetsliv kan bli en utvikling som er Kristi brud verdig. Det er min lengsel å se at denne sunne, liflige og kraftfulle livsutvikling skyter fart i den enkelte menighet, det enkelte hjem og den enkeltes liv nå i endens tid.

Kåre J. Smith

Oslo, juni–juli 2003

© Skjulte Skatters Forlag, Norway

Et stykke av Kåre J. Smith, hentet fra brunstad.org

Til deg som står på valg av skole eller yrke!

All ungdom må jo ta et valg når det gjelder skole og yrke. Dette er jo valg som har stor betydning for hele livet. Jeg vil derfor formane og minne hver enkelt om å ta dette alvorlig.

Vi kjenner godt til formaningen om gjerne å holde seg til det lave. Verden og tidsånden har jo sitt løp og sin konkurranse, som vi ikke skal være en del av. Vi må ikke inn i den ånd som er virksom i vantroens barn. Se Ef 2, 2–3. På den annen side er det Guds vilje med våre liv at vi skal være flittige og arbeidsomme slik at vi ikke er noen til byrde, men i størst mulig grad kan gjøre godt og ha noe å gi de som trenger dette. Dette kommer jo fram fra samme brev i kap. 4, vers 28.

Derfor bør vi i alle ting søke Guds rike først og hans rettferdighet – da vil vi oppleve at løftene er våre – også når det gjelder det jordiske. Se Matt 6, 33.

Vi lever i en verden i rask endring og omskiftelse. Derfor er et yrkesvalg i dag noe annet enn det som var tilfelle for en del år siden. For å kunne få godt arbeid trenger man vanligvis i dag en god utdannelse. Dette gjelder både for håndverkere og teoretiske fag. Hovedsaken må være at man arbeider og gjør seg flid slik at resultatet blir godt. Her finner vi mange formaninger i skriften. Les Joh 5, 17. Vi skal jo være Guds medarbeidere og vi vet jo også hvordan Paulus valgte et yrke som passet inn i den gjerning han skulle gjøre på den tiden. Les også 2. Tess 3, 6–13.

Det er viktig å finne et yrke eller utdanning som passer for deg og som du kan trives med. I tillegg bør dette ligge innenfor det som er naturlig i forhold til dine nådegaver og evner. Spesielt vil jeg i den forbindelse oppfordre søstre til ta skikkelig utdanning i forhold til sine talenter.

Du vil selv få gleden av en god yrkesgrunnvoll, og din kunnskap og kompetanse vil også komme menigheten og andre mennesker til gode i framtiden.

Lykke til med dine valg!

Kåre J. Smith

Fornedrelse og opphøyelse

Jesus fastslår denne enkle og svært viktige livslov: «Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.» Matt.23:12.

Dette er den eneste sanne vei til opphøyelse som Skriften anviser. Å, hvor mange lidelser som hadde vært unngått om man hadde gitt akt på denne lov! Gud følger nøye med hvordan den enkelte tar det i sitt hjertes tanker - hvorvidt man opphøyer seg eller fornedrer seg. Det hjelper så lite med tillærte talemåter og fagre ord hvis det ikke er ydmykhet i hjertets innerste.

Vi må aldri glemme at vi har med Gud å gjøre. Han ser til hjertet, og det er han som gir nåde eller holder nåde tilbake, alt i henhold til sine egne lover.

Kåre J. Smith

En traktat av Jan-Hein Staal, hentet fra brunstad.org

Seier

I hele bibelen, fra 1. Mosebok til Johannes' åpenbaring, leser vi om kamp og om kallet til å seire.

Kamp mellom det gode og det onde. Kamp for å gjøre Guds vilje. Og kallet til å alltid få seier i Guds kraft.

Vi ser hvordan Gud bare ville det beste for Adam og Eva i paradiset. Men Satan – i slangens skikkelse – forfører Adam og Eva til å være ulydig mot Guds vilje. «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle» (Rom 5,12). «For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus» (Rom 5,17). Ved Adam og Evas syndefall, kom synden inn i verden. Og synden betyr sorg, ufred mellom mennesker, atskillelse fra Gud. Vi ser det ganske umiddelbart hos Kain og Abel, barna til Adam og Eva. Kain tillater ondskap og avind i sitt hjerte. Gud selv sier da til Kain i 1. Mos 4,6-7: «Hvorfor er du så forbitret, og hvorfor stirrer du ned for deg? Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den.» Altså allerede her i 1. Mosebok sier Gud hva hans vilje er for oss mennesker, nemlig: «Du skal herske over de lystene som bor i deg og som ligger på lur ved døren til ditt hjerte.»

Ingen kan av seg selv alltid beseire disse lystene som banker på døren til sitt hjerte. Det finnes virkelig kjemper som bor i vårt kjød, som for eksempel æresyke, urenhet, eller å gjengjelde ondt med ondt. Derfor var det nødvendig at én, nemlig Jesus Kristus, som den aller første skulle herske over synden, og seire i sitt liv. «Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder. For ved at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet» (Hebr 2,17-18).

Noe av det aller første han talte om mens han var på jorden, kan vi lese om i Matteus 5, den såkalte Bergprekenen: «Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes.» Jesus visste at det var mennesker som i sannhet sørget når de hadde nederlag. Han visste at det var mennesker som i sannhet hungret og tørstet etter alltid å være god og rettferdig og kjærlighetsfullt. For slike mennesker hadde han et herlig budskap: «Vil du bli min disippel, vil du hate synden og ditt eget liv? Da vil jeg gi deg all nåde og hjelp og kraft.» Paulus forklarer det slik i Rom.6,11-12: «Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster.» Så selv om vi har syndige lyster i oss (vi kan ikke noe for det), trenger vi ikke å gi etter for disse lystene. I den kraften som Jesus vil gi oss, kan vi alltid seire og si «nei» til disse lystene. Jakob, som var Jesu bror, forklarer det egentlig ganske enkelt i hans brev: «Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst» (Jak 1,14). Det kan være all slags lyster. Ondskap, avind, og mye mer. Da blir vi fristet til å gi etter for en ond lyst som kommer opp. Jakob forklarer det videre i Jak 1,15: «Når så lysten har unnfanget, føder den synd. (Men når synden er fullmoden, føder den død.)» Men, når lysten banker på døren til vårt hjerte, da er det altså mulig å si «nei» og herske over denne lysten. Vi kan kjempe og overvinne denne lyst, ved Guds kraft og hjelp, istedenfor å gi etter for lysten og derved synde.

Gud spør ikke om vi kan seire, men om vi i sannhet vil seire.

Det kan vi tydelig lære fra folket Israels eksempel. Når de var ulydige og tillot seg synd og avguder, da kunne de ikke vinne seier. Men når de elsket Herren deres Gud med hele sitt hjerte, da kunne ingen – hvor sterke de enn var – stå opp mot dem. Les for eksempel historien om Gideon i Dommernes bok, kapittel 7 og 8. Gideon kunne med 300 mann OG med Gud ved sin side, seire over en fiende med mer enn 100 000 krigere! Ja, vi kan virkelig, ved den ene, Jesus Kristus, vinne seier i hver eneste fristelse og herske som konger over synden som bor i vårt kjød. Slik at vi, som Paulus, kan si: «Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer duften av kunnskapen om ham på hvert sted» (2. Kor 2,14).

Jan-Hein Staal

© Skjulte Skatters Forlag, Norway

Traktat av Kåre J. Smith hentet fra disciplecall.com

Bli en Jesu disippel
– et liv i seier!

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Matt 28:19-20

Jesus la sine disipler alvorlig på hjertet å gå ut i all verden for å gjøre menneskene til sanne disipler, slike som er villige til å oppgi alt i denne verden for å tekkes sin Herre og mester. Jesus sier jo selv: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd.» Matt 10:37-38. Det er jo velkjent for de aller fleste at det ikke er noen betingelser for å motta syndenes forlatelse uten det at man selv må tilgi sin næste og påkalle Jesu navn. Når det gjelder å komme fram til et åndelig liv der vi dannes til likhet med Jesus Guds sønn så vi kan bli hans brud, ser vi at det etter Jesu eget ord er klare betingelser.

Det er jo veldig mange som etter at de er forlikt med Gud lurer på om det ikke er en videre frelse ved hans liv. «For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.» Rom 5:10.

Det høres jo veldig mye om helbredelse, utdrivelse av onde ånder osv i de forskjellige kirkesamfunn i dag, men Jesus kom først og fremst for å forkynne evangeliet. «Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Matt 1:21. Det er jo selve evangeliet som vi ikke hører så mye om i dag. Det er jo i sannhet det glade budskap! Man får ikke bare tilgivelse for de synder man har begått, men man kan slippe å leve videre i de synder man har fått tilgivelse for.

Denne artikkel er skrevet med tanke på deg som lengter etter et liv i Kristus, et opphøyet liv hvor du kan komme til kraft og et liv i seier over synd. «For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» 1. Joh. 5:4. Det er et liv i tro på Gud og hans ord som vil føre et menneske fram på livets vei.

«Herren, Israels Gud, har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord. Han vekker mitt øre hver morgen, han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører. Herren, Israels Gud, har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake.» Jes 50:4-5.

Jesus selv var disippel hos Faderen. Det var han selv som først gikk denne disippelskolen, det er det høyeste universitet vi kan gå på her på denne jord. Det høyeste vi kan oppnå og det største kall et menneske kan få under solen er å være en disippel hos Mesteren.

Bergpredikene (Matt kap. 5-7) var en tale ut fra det liv Jesus selv hadde lært av sin himmelske far. Han begynte jo med å gjøre og å lære. Apg 1,1. Han begynner talen med: «Salige er de fattige i Ånden!» Det liv som var hos Faderen ble åpenbart ved Sønnen. Det er bare ved å være ydmyke og ringe i oss selv at vi kan høre og lære av Mesteren. Jesus sa: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Etter det jeg hører, dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» Joh. 5:30.

Når det tales om forsoningen og syndenes forlatelse, vil mange religiøse mennesker gjerne høre. Men når det tales om korsets vei, om det å fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge Jesus etter, blir de fleste uinteressert og noen blir også motstandere. Slike har ikke sinnelag til å følge Jesus etter. «Som det står skrevet: Gud gav dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører, helt til denne dag.» Rom 11:8.

Det var en gang en blind mann som satt i grøftekanten ved Jeriko da Jesus kom forbi. Han hadde kun en trang: «Jeg vil bli seende!» Luk 18:35-43. Mange trenger å bli seende og få et åpent øre så Guds ord kommer inn i deres tanker. Jesus har selv lovet å være med sine disipler alle dager til verdens ende. De vil bli trøstet og hjulpet i alle sine livsforhold.

Disipler kommer også i lidelser og trengsler, men i lidelsene preges Mesterens bilde og vesen i oss og vi blir gjort lik med ham. Det er en del av den avtalen som Gud gjør med sine disipler. «Dette er den pakt jeg vil opprette med dem etter disse dager – så sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres hjerter og skrive dem i deres sinn, og deres synder og deres overtredelser vil jeg ikke mer komme i hu.» Heb. 10:16-17. Når vi er tro i fristelsene og prøvelsene og ikke gjør vår egen vilje, skjer dette likedannelsesverk. Det er fantastisk for et menneske å komme inn i en slik utvikling. Jesus har lovet å stå ved vår side resten av livet.

Kåre J. Smith

Oslo, september 2006

© Skjulte Skatters Forlag, Norway